Gjennom flere tiår har jeg sett hvordan (nesten) alle - unge som gamle - som får prøve tradisjonelle robåter, har stor glede av det.  Den effektive robevegelsen, den rike mosjonen og naturkontakten, og det rike samværet, gir en sterk og vedvarende mersmak hos alle! Og dét enten det var i leirskoledrift eller i vanlig skoleundervisning, eller - fremdeles! -  i foreningsarbeid og privat. Miljøriktig, og bra for å holde robåttradisjonene levende, er det også!

Derfor mener jeg at virkelig MANGE både bør og kan hjelpes igang med robåtbruk, og dét riktig MYE, gjerne et par ganger i uka - eller mer!  

Og det kan faktisk nesten alle og enhver - bare de har gode klær og en lun båtplass!  Hør bare:

Jeg fikk oppleve at noen av de fastboende på kysten på slutten av “robåttida”, hadde utstyrt rosjektene/færingene sine med tre-fire smarte innretninger:

- Et  ganske lite medvindseil - Bermudaseil, luggerseil eller spriseil, men altså uten fokk -  på en kort mast langt fremme i båten, 

- ett eller to par ekstra tolleganger -  slik at en færing hadde både tre og fire par! og:

- en liten påhengs på et bord langt bak (andre steder i landet var motorbrønn til påhengsen mer vanlig.

Selv liker jeg som kjent best motorbrønn, trygt, effektivt og komfortabelt som det er - men brønn har faktisk visse ulemper.)

Når de seilte, styrte de med enten med en åre eller et ror.  Det var særlig dem som også hadde en litt større rigg til bruk av og til, som hadde ror.

Motoren sto enten rett ut fra båtsiden, eller bordet stakk ut til siden, slik at motoren sto “riktig” vei (noen hadde en festeplate rett bak selve stevntoppen, men dette viser seg å være tungvint!).  Et bord ut på siden har noen viktige fordeler, men er litt mer besværlig å lage til.

Denne “utstyrspakken” har jeg inntrykk av kom til etter ca 1920 (etter forsøk med innenbordsmotorer, før påhengsene?).  Robåtene hadde allerede da gått nesten helt ut av bruk i fiskeriene, men til småturer, småfrakt og litt hjemmefiske var fortsatt mengdevis av færinger på 5-6 m i bruk, både av fastboende og et økende antall hyttefolk og fritidsbrukere.

Min meget omfattende erfaring er at med en godt beskyttet båtplass og gode klær, kan vi ta en robåttur nesten når som helst, i vind og/eller regn - eller i stille, blankt vær.  Blåser det litt hardt, seiler vi med det lille seilet på alle strekk som har side- eller medvind. Fordi seilet er lite og enkelt, kan alle og enhver styre med/delta i seilasen, uten å synes det er skummelt, og riggen er rask og enkel å sette opp og ta ned.  Der eller når det ikke blåser for mye, ror vi selvsagt! Og MÅ vi ha en del av turen mot frisk eller hard vind, og/eller tid eller krefter er blitt knappe, kan vi bruke motoren.

Og det er ingen ting i veien for å ha utstyr til litt - eller veldig! - heftigere seilas, som nokså raskt kan settes på samme båten!

“De gamle” snekret alt det ekstra sjøl (det var jo enkle greier!), og fremdeles er det ganske mange brukte rosjekter som kan utstyres slik, og tas i livlig bruk av helt vanlige folk.  Men mange vil nok foretrekke å kjøpe nytt, og/eller få en båtbygger (eller en dyktig snekker) til å utføre arbeidet med den “utstyrspakken” jeg skrev om.

Visninger: 25

Kommenter

Du må være medlem av Bragdøya kystlag for å kunne legge til kommentarer!

Bli med Bragdøya kystlag

© 2018   Created by Niels Damgaard.   Drives av

Skilt  |  Melde om et problem  |  Tjenestevilkår