Med Straumingen til Sandnessjøen - en beretning ved Karsten Karstensen

Etter ett par vidunderlig dager på hytta ved Nevertjønn på Gautestad i Evje med, bading og soling, sjekket vi Yr for nordnorge. Det var begredelig lesing. Regn så langt kartet rakk. Og vind. Ikke bare det, det skulle vare lenge.
Signe tenkte på slingring og sjøsjuke.
Jeg har det ikke med å tenke så langt. Det var pakking som sto i hodet på meg. Sjøverk og slikt fikk vi ta når det kom.
Vi tok en tur på stranda i 26 grader og nøt livet med bading og lek. Da barnebarnet Hanna var levert rodde vi til Sjøhuset og nøt tilværelsen og solskinnet, med en duggfrisk hvitvin.
Livet er ikke det værste vi har om sommeren. Roger skysset oss til stasjonen og så var det bare å vente.

Å reise er jo å vente.
Bytte i Oslo og over på sovevogn. Det er blitt rene luksusen disse sovevognene. Der er slutt på slingring og bråk som før i tiden. En kjenner knapt bevegelse når det går. En liten rødvin på sengekanten, og da vi våknet var vi i Trondheim.
Ett raskt bytte av tog mot Grong, og en deilig frokost i spisevogna.
Været blei verre. Reg og regn. Det er ingen lyse utsikter i vente sa Yr.
Namsos er en hyggelig by med mestparten av kanten mot sjøen. Fint venterom som var varmt og godt.
Vi ruslet rundt i byen og jeg fikk kjøpt ny regnjakke. Og en liten kafetur.
Tre timer går fort når en har Signe med. Det er stadig noe nytt å se på.
Naturen var vakker fra hurtigbåten selvom det var litt tåkete.
Nesten som hjemme på Helgeland. Bratte sider ned mot fjorden, men mye mere skog enn der.
Men her er det som ellers på kysten, det er havet som rår. Det er livet og lagnaden.

Etter en time var vi på Seierstad. Vi stusset litt på om det var her det var stevne, men vi var på feil side av øya. Hvor er Emil, tenkte vi. Hva gjør vi nå??
Ingen problem sa en dame på butikken, vi ordner med haik over øya for dere. Og det var gjort på ett par minutter.
Like før vi skulle sette oss i blien, kom Emil, og allt løste seg. Han hadde ordnet med overnatting og skysset oss til døra.
Emil Skjærvik er skipper på Straumingen, og ildsjel for kystkultur. Jøa kystlag er lite, men du verden for en entusiasme.
Vi blei instalert i ett koseligt hus inne på øya, og gangavstand til kystlaget. Jøa har til og med en pub der, og skikkelige fasiliteter med dusj, vaskemaskin og tørketrommel. Og toaletter selvfølgelig.
"Pøbben" er ett syn, med allt sitt utstyr fra gamle dager, og seilduk på veggene som isolasjon.
Men det regnet og blåste.
Det ristet i Pøbben og det måtte flere tau over sundet for at kaien skulle tåle vekten fra alle båtene. Men festmiddag med fullt hus blei det, med reker og tilbehør. Og båtis til dessert,som seg hør og bør i ett kystlag.
Men det regnet og blåste.

Mandag flyttet vi inn i Straumingen, og forventet avgang kl tolv.
Det gikk ikke. Folla kan være lunefull, og helst i dårlig vær. 18 sekundmeter der er ikke for hvem som helst.
Ventingen var ikke bortkastet.Den blei brukt til kurs av ymse slag, som spleising og navigering, på Pøbben sjølsagt,med noko attåt.

Men tirsdag var vi på veg.
Skipper Skjærvik holdt kjentmannskurs og sjøvettkurs på dekk i oppholdsvær og lett bris, og etterpå var det ett syn å se båtene som gikk ut leia.
Oppe langs kysten blei det ett slags gyllent øyeblikk å se de små grønne åkerlappene i vik og dal med ett hus og naust i sjøkanten som har gitt ly og levebrød til familien.
Noen bygde seg sågar småbåt om hausten som de rodde til Lofoten med, for så å selge den når fisket var over med en smule fortjeneste.
Våren og sommeren gikk med til å trygge neste vinterforsyning av høy, poteter og grønnsaker, for så om høsten igjen starte på ny båt for å ro fiske om vinteren.
Vi rullet over Folla med kurs for Leka for å hente klippfisk til bakalaoen, og tørrfisk til kveldskos.
Det er et eventyr med en slik seilas. Ikke bare får en perspektiv på historie og bosetting, men også fordi det er trangt og vi innretter oss etter hverandre.Problemene løses i fellesskap og med humor. Dugnad er vel ett av de flotteste ordene vi har i det norske språket. Det er også en av bærebjelkene i kystkulturen vår. Uten den ville det vært langt skrinnere, om noen kulturperler i det hele tatt. Det ser en stadig eksempler på.

Det som forundrer meg mest er mangelen på tilbud for oss som er intressert i turer langs kysten uten luksus. Det å være underveis er målet. Ikke hvor en skal, eller hvor fort. Tror mange flere ville tatt turen om tilbudene var der.
Vi tok rask en lunch med pølser og brød på turen over til Brønnøysund. Havet var nesten flatt, men bare nesten. Sjøsjuka har holdt seg borte på hele turen, og det tror jeg vi kan takke god skipper og stødig båt for. Vi tar ingen sjanser, sa han, og slik skal dere være.
Vi passerte Pauline og de adre båtene sør for Brønnøysund, og det var ett mektig syn med fulle råseil. Hurtigruta Nordlys på sydgående hilste oss da vi passerte.

Ny og gammel tid i møte.
Vel i havn var det først ankerdram, og etterpå ventet Kystlaget Torghatten oss med ferske lakseburgere, skotsk reel på fele, og ekte Irske pubsanger.
Vi satte kurs for Hjertøya ved Dønna onsdag med frisk bris og rolig sjø. Tåka låg tjukk så det var lite å sjå. Sikt på ca 600 meter.
Nærmere Hjartøya lysnet det, og havnen der var fantastisk. Nesten helt omsluttet av øya og vindstille. Morild og Muriel la seg på sida og vi ankret opp. Om kvelden var det bakalao med noko attåt. Men det regnet!
Vi hadde opp teltet over dekket og nøt sommernatten i lett duskregn.
Dagen etter lettet vi anker, og gikk mot Sandnessjøen.
Vi hadde planlagt fiskesuppe til middag, så det blei en liten stopp for å dra opp det vi trengte av fisk. Og det fikk vi.

Den sulter ikke som bor ved havet.
Etter litt venting og noen rundturer på havna var det klart for innseiling.
Det er ett majestetisk syn når ca 119 båter siger inn fjorden, og jeg synes været satte en realistisk ramme rundt det. For slik er det her på Helgeland. Det kan skifte fra time til time.
Fredag fikk Signe og jeg en spesiell opplevelse.
Artig var det også at samtidig var Sverre Greguson fra Bragdøya Kystlag på besøk på Straumingen, og vi blei spurt om å være mannskap på M/K Motig av Trondheim under regattaen. Det var en opplevelse av de sjeldne. Spesielt for meg som knapt hadde sett en rigg på nært hold før. Men lite vind.
Det var mye haling og dra i tau. Men for en båt.

Historien til denne båten er at det var den første båten Leif Larsen (Shetlands Larsen) hadde komandoen over. Under krigen lå de og ventet på kapteinen,som skulle føre båten, på vestlandet en plass, men han kom ikke.
Da tok Larsen komandoen og gikk til Shetland.
Resten er en historie en bare kan ta hatten av for. For ett liv, og for en mann!
Det var morro med Motig for vi vant vår klasse.
Kystlaget i Sandnessjøen hadde gjort en formidabel innsats med hjelp av utallige dugnadstimer.Foredrag og underholdning kunne en bare velge og vrake i.
Men det regnet!
Men å danse swing i støvler og oljehyre så vannet sprutet er også en opplevelse.
Vi tok en busstur til Alstadhaug og Petter Dass museet. Det var artig å se alle maleriene av slekta mi i gammelstua, og det nye museet er virkelig verd ett besøk.
Litt utenfor byen har de gravd ut spor etter nordrøn bosetting, med tufter etter langhus fra vikingetiden.
Man vet ikke hvem som bodde der, men Hårek på Tjøtta og Øyvind Skaldespiller avstammer fra det høvdingesetet som var på Sandnes gårdene.
For noen år siden bygdes ett langhus på 70 meter i nærheten av de gamle tuftene. Der hadde vi festmiddag som avslutning på stevnet. Det er ett fantastisk bygg med historisk sus.
Straumingen skysset oss inn til hjemplassen min Tro, på tilbaketuren, og utenfor Alstahaug måtte vi ta en motorbåt på slep som hadde mistet propellen. Det var to fornøyde karer som tok imot slepelina fra Straumingen.
Vel framme ved Tro, lot vi slepet seile sin egen sjø, men Skjærvik satte baugen inntil kaia og ei ukes eventyr langs kysten var over.
Det er det vemodige, at slike eventyr har en ende og er vanskelig å gjenta.
Men det er lov å håpe.

Karsten

Visninger: 288

Vedlegg:

© 2018   Created by Niels Damgaard.   Drives av

Skilt  |  Melde om et problem  |  Tjenestevilkår