”Søgnebåden” Et blikk inn i Søgnes båtbyggertradisjoner av Jostein Andreassen, Søgne

”Søgnebåden” - Et blikk inn i Søgnes båtbyggertradisjoner
Av Jostein Andreassen, Søgne

Båtbyggingen i Søgne har trolig ikke fått den oppmerksomhet den fortjener. Hans Try, vår egen historiker av nasjonalt format, fant ut at i 1860 hadde lille Søgne hele 42 båtbyggerier. På den tiden bodde det bare drøye 2000 mennesker i bygda. På 1700-tallet, da det bare var ca halvparten så mange innbyggere, hadde bygda ifølge Storaker 30-40. Siden opphørte denne virksomheten aldeles, skriver han, for så på 1830-tallet å ta seg kraftig opp igjen. Dette skyldtes det økende silde- og makrellfisket, for ikke å snakke om Danmarks-farten. Egenproduserte Søgne-slupper (i kristiansandernes vittighet kalt ”Søgne sogns piger”) trafikkerte Skagerrak og Limfjorden i hopetall med trelast i sommerhalvåret og betydde svært mye økonomisk. De fleste mannfolk i bygda var på en eller annen involvert i den – i perioden 1840 og 40-50 år framover var faktisk Søgne Danmarks-fartens sentrum. Så vel min egen bestefar og oldefar som alle deres brødre, svogre og naboer – og nesten alle de kjente – ”begav sjøen” og begynte å seile på Danmark. For mange ble det hovednæring i hele deres voksne liv. Mens det altså var smalhans og kleine tider vestenfor oss med masseutvandring og ”barnevandringer”, så var det jobbetid og gode vilkår for gründere i Søgne. Stor tilflytning fra innlandsbygdene midt på 1800-tallet resulterte f.eks. i at strandstedet Høllen fordoblet sitt folketall hvert 10. år. Så godt som ingen herfra dro til Amerika før 1890, da farten begynte å dale.
For 150 år siden og utover ble det bygd seilfartøyer opp til barks størrelse så vel på Røsstad og Ålo som i Åsan, Høllen og ved Lundeelva. Senere overtok Høllen skipsverft med skøyter; fra 1950-tallet med torpedobåter i tre (!) og etter hvert med større jernskip. I tidsrommet 1959-1994 produserte Kristiansand mek. verksted og siden Johan G. Olsen en stor mengde plastbåter samme sted av typen ”With”, derav mye for eksport. Større jernskip ble også laget av Bentsen & Sønner Slipp og mek. verksted på Kapelløya. Her holdes virksomheten ennå i gang, stort sett med reparasjoner for fiskerflåten, forlengelser og slipparbeid. Som vi ser, er bare stoffmengden innenfor denne korte innledningen er så stor at her er rom for flere større artikler innenfor emnet båtbygging.

Enerådende på Flekkerøya
Sjøbonden Reinhardt G. Abrahamsen Skålevig (1866-1950) fra Flekkerøya hadde en sterk lokalhistorisk interesse. Dessuten var han noe av en båtkjenner. Han opplyste til sin venn, kristiansanderen Johan Brun Moe (1890-1967; som lykkeligvis noterte det ned) at .. ”Jens Leire [fra Søgne] blev en meget gammel mann. Han bygget båter for Flekkerø hele sitt liv, og hans far før ham. Leire-båten har i Abrahamsens tid vært praktisk talt enerådende på Flekkerø”. (Uthevet av forf.) Dette bekreftes av flere gamle bilder fra øya. I ”Oddernes bygdehistorie” s. 21 og 337 kan vi f.eks. se at bare på Mæbø ligger de typiske brede eikebåtene fra Søgne, åtte-ni etter hverandre. Jeg fikk også opplysningen stadfestet av lokalhistorikeren og losen Thor. Kristiansen, Skålevig, født 1903 og kjent for sin håndskrevne bok ”Det kommer skip” (1981). Han hadde aldri hørt om båtbygging på Flekkerøya, men Jens Leire, han var ”sannelig en ekte St. Johner”, sa han. Dette gamle uttrykket er det mest rosverdige en fra øya kan komme på å si om en søgnemann. Ingen vet hva det kommer av, men også i Søgne henger det svært høyt!
For det var disse båtene som var flekkerøyfolks ”arbeidshester”: mannfolkene der ute brukte dem til allslags fiske, fangst og frakt i områdene rundt øya, og det var i disse kvinnene rodde fangsten for salg til byen. Som vi ser, her fortelles det mer enn tusen ord om ”Søgnebåden”: hvorfor brukte de ikke heller den mer anerkjente ”Listerbåden” som var mye billigere og seilte mye bedre? Det vil jeg forsøke å forklare i denne artikkelen.

Jens Leire
Hvem var så denne Jens Leire?
Jo, han var bygdas største og mest ansette båtbygger. Jens Sørensen Leire (1806-90) drev med 6-7 mann hele året. Større fartøyer ble bygget på Verven ute i Lundeelva; ”Søgne-bådane” utferdiget han ved sjøbua si lenger oppe på gården Leire, som ennå står.
Jens Leire bygget båter på bestilling for hele distriktet fra Randesund til Lista – galeaser, slupper, losskøyter, fiskeskøyter, sildebåter, makrellbåter, føringsbåter (dvs. båter av ”Søgnebåd”-typen på 22, senere på 25-30 fot; ofte kalt ”Storebåd”), ”mellombåder” (dvs. tilsvarende på 16-17 fot), ”lillebåder” (dvs. tilsvarende på ca 15 fot) og prammer.
På 1860-tallet skrev Søgne-læreren og den kjente folkeminnegranskeren Johan Th. Storaker (1837-72) på oppfordring en slags ”statusrapport” om båtbyggingen her til Eilert Sundt, verdens første sosiolog. Disse verdifulle opplysningene tok Sundt med i sin bok ”Om husfliden i Norge” (1867; se 1975-utgaven s. 32ff. og 105.)
Ved sine besøk til Storaker var Sundt innom Leires bedrift flere ganger, siste gang i 1867. Året før ble det skrevet om samme Leire at han .. ”har drevet bådebyggeri i 50 år, har i 40 år haft sitt eget verft og med flere arbeidere bygget hele året rundt og har arbeidet flere hundrede både små og større fartøier. De fleste andre nulevende bådebyggere have arbeidet hos ham ...”. Om sitt eget besøk forteller Eilert Sundt bl.a.: ”.. og opholdt mig der [i Søgne] i længere tid. Der var meget, som behagede mig i denne tækkelige bygd, men jeg tilstår at den her hjemmehørende bådebygging, .. udbredte en særegen interesse over det hele. Bådebyggingens kunst var, syntes det mig, denne bygds udmærkelse og ære, og jeg vilde så gjerne, at hver bygd skulle have sin.”
Storaker forteller at arbeidstiden på en ca 16 fots båt hos Jens Leire var ”3 uger for 2 mand” (15 timers arbeidsdag minus matpauser). En artikkel i Fædrelandsvennen 20. sept. 1917 om Høllen skipsverft gis det en interessant beskrivelse av arbeidsskikken hos Jens, og den tillater oss å avlegge en visitt:
”Bygmesteren på verftet, Andreas Kristiansen, fra Hellesund hadde lært båtbygning hos Jens Leire. Han stod i lære i to år og var med og bygget skøyter og Danmarks-fartøier. Jens var den beste båtbyggeren i hele sognet, sa de. Han var nøie om arbeidet. Ikke fort, sa han, sent men greit skulle de arbeide. Han var en grei husbond, og holdt god kost. Arbeidstiden var fra 6 til 9 sommerdag, om vintrene måtte de sitte og skjære nagler til klokken 8. Så nær som lørdagskvelden, da skulde de være fri, så de kunde stoppe strømpene. Læregutterne arbeidet 2 år for maten, siden fik de 1 mark om dagen. Voksne båtbyggere fik 1 mark og 16 skilling om sommeren og 1 mark og 8 skilling om vinteren.”
Utenom Jens Leire var det bare Rasmus Skarpeid (1823-1902) som drev hele året med flere mann. Verftet hans lå i Åsan ved Trysfjorden. De resterende båtbyggeriene ble drevet av bøndene som sesongarbeid. På denne måten fikk de sysselsetting og inntekt i rene penger utenom våronna, håballen (eikeflettingen ved St.Hans-tider), høyonna, høstonna, hummerfisket samt i vinterhalvåret. Ofte slo to-tre seg sammen, og materialene sørget de for selv fra egen gård. Denne virksomheten blomstret fra Romsviga i øst til Vigebo i vest; til og med på innlandsgården Kleppland, hvor bøndene vanligvis ble betegnet som skikkelige landkrabber (selv om de bare bodde to km fra sjøen), bygget de båter. På denne måten varierte selvsagt eksemplarene lite grann i fasongen, men hovedtrekkene var de samme.

Særegenheter I
”Søgnebåden” hadde eik hud (bordgang) på eik spant og kun einernagler. Om disse naglene, se Sundt s. 106. En øvet skjærer brukte to min. på en nagle. For de vanligste på 3-3,5 tommers lengde og 0,5 tommers tykkelse ble det betalt en spd. for 1000 stk. Menn og gutter over hele bygda satt i ovnskroken om vinterkveldene og spikket slike nagler. Råmaterialet fant de selv på egen gård.
Opprinnelig var det ikke en eneste spiker i disse båtene, fortalte båtkjenneren Helge Pettersen (f. 1925) til meg en gang. Toftene var ifølge Sundt av furu, mast og årer var ”for letheds skyld” av gran: ”Materialerne er udsøgt gode, og arbeidet særdeles godt og smukt udført.” Båtene ble levert med mast, spri(stake), løybom (bøyle av metall fastmontert akterut som storseilet kunne løpe fritt fram og tilbake i etter vindretningen), klyverbom (om det var kjøperens ønske), tofter, tiljer, tollepinner, sveiinger (løse bord til å sette ned ved to tofter til fiskepark), to par årer og øsekar. Tauverk og seil måtte kjøperen ordne med selv, dessuten hadde alle krabbe (ile eller anker av en stokk med kappede greiner til feste og med en fastbundet stein) og vadhorn (”varehorn”) om bord – det siste er en selvgrodd eikestokk med trinse eller plombert kuhorn øverst til å dra opp redskap på; dette ble stukket ned i kransebandet (kortspanten forut og akterut der også fangline og skotfeste ble montert) og ble dermed låst fast under trekkingen. Denne ble dermed mye lettere; i realiteten fungerte vadhornet som en ”kraftblokk”, og slitasje på esinga (den flate bordgangen øverst rundt båten) ble forhindret.
Pga garvesyra i eika ble kontaktpunktene forskjellige steder på båten, særlig mellom spant og hud, et svakt punkt. Her ble det tjæret. Innlandsgården Repstad spesialiserte seg på å levere båtmaterialer. Her var det særlig mye sengrodd eik. Denne var bemerkelsesverdig og et fantastisk utgangspunkt: flere eldre båtbyggere og fiskere har overfor meg bekreftet uavhengig av hverandre at eika på Repstad var mye mer egnet for båtbygging enn f.eks. den i Risør-distriktet og så steinhard at ishud var helt overflødig, også senere på motoriserte skøyter, om bordene ble lagt den rette veien. Spantene var selvgrodde; det hørte derfor litt arbeid med å finne emner med rett fasong i skogen.
Også byggemåten var særegen: eikebordene ble ikke stimet som andre steder. De ble holdt over åpen ild til de ble svært varme. Så ble de smurt inn med sauetalg, som det var rikelig lokal tilgang på. Alle bønder som eide holmer, hadde sauer. Talgen smeltet og trengte inn i bordene, som straks etter ble spent fast over en mal til de ble kalde. De beholdt da den ønskede formen og kunne straks settes på plass i bordgangen. Slik gjorde folk også med kranene på ski – disse var jo selvsagt alltid hjemmelaget. Bordene ble ved denne operasjonen så feite at de kunne bare tjæres. Denne verdifulle opplysningen om bordfasongen hadde båtbyggeren Arne Sangvik (1901-87; pers. med.) fra båtbyggeren Cornelius Larsen Opigard (1854-1939) som hadde gått i lære hos sin far Lars (f. 1803), som igjen hadde gått i lære hos sin far Simon (f. 1769). Alle toftene bortsett fra seiltofta kunne tas av med et raskt håndgrep. Det samme kunne masta, som var ustaget, men bare festet i fokkeliket (tauet fastsydd til kanten av seilet forut.

Særegenheter II
Båten var nesten halvparten så bred som den var lang. På denne måten hadde den svært stor lasteevne og var en stiv og god seiler, om det var en del vind. Til tross for at bordgangen eller huden var av kjerneved i eik, brukte søgnefolk dem en halv cm tykkere enn det som var vanlig andre steder, 18mm (mot 13mm i furu; min egen robåt fra 1965, fra firma John Strømsvåg, Kristiansund N, har en bordgangstykkelse på 12mm.) Et meget godt mål, spør du meg. Det var også alltid festet tykke eikelasker over skjøtene i huden i motsetning til på vestlandsbåtene. Derfor ble båten svært tung. Prisen for dette var at den også ble svært tung å ro, men den gled godt når den først kom opp i fart. Men båten ble svært solid og lite rank (krengete). Den var alltid forsynt med spriseil og som regel et lite toppseil. Utenom fokk hadde også noen klyver med løs bom som kunne fastspennes med et håndgrep. Ble den vedlikeholdt og forutsatt at den ikke ble liggende på land og sprekke, holdt ”Søgnebåden” til tross for mye bruk, i tre generasjoner.
Hele båten ble tjæret, (stein)kulltjære der det var mest vannkontakt og ellers rødtjære. Kulltjæra ble nokså glatt når den stivnet og slapp vannet fint. Den tettet godt og forhindret groe. Rødtjæra, utvunnet av ”føre” (tyri), farget litt av på klærne. For å forhindre dette utelot en gjerne å smøre et stykke av midtpartiet på tofta. Her ble det etter hvert eierens bakende-fasong slitt ned i treet, slik at det ble bedre å sitte. Skikken var ellers at skippere – og andre som mente de var noe – malte esinga og tofter grå, som regel også den ytterste tuppen av årene. På den måten kunne de signalisere at ”her kommer jeg” slik at den allmenne hop fikk anledning til å gjøre vei. Etter hvert malte mange bønder og fiskere slike steder med samme farge som de hadde på ”gatedøra”. Disse opplysningene har jeg fra nevnte Arne Sangvik og Olaf P. Borøy, f. 1930 og oppvokst i Børøya, Søgne og som hadde det fra sin far, fiskeren Thomas Pedersen (1888-1963).
”Søgnebåden” ble brukt til all slags fiske og til all slags frakt: varer, hummerteiner, tang, sauer, osv; de største også til frakt av kyr og hester. Kyr fra øyene måtte til stuten på land en gang i året; hestene til folk f.eks. på Stausland skulle til Uvår lengst ute i havet på sommerbeite. Dessuten måtte en hest fra fastlandet gjerne ut til øyene for å pløye og harve hvert år, om det skulle bli poteter til silda.

De gjenværende ”Søgnebådene”
Det finnes fire gjenværende gamle eksemplarer av ”Søgnebåden”, som alle ligger på land:
A) Kristian Andreassens båt
Den mest kjente gjenværende ”Søgnebåden” er ”Vervesladden”, som ligger på en meget iøynefallende plass på Norsk sjøfartsmuseum; jfr. Gøthesens uttalelse om denne båten nedenfor. Ved et besøk i 1986 viste det seg at museet faktisk ikke visste noe som helst om båten, annet enn navnet og at den stammet fra Søgne.
Båtens eier var imidlertid Kristian Andreassen Odden fra Kapelløya i Ny-Hellesund. Han var far til ”Mesteren” i Høllen, Andreas Kristiansen, i en menneskealder skipsbyggmester på Høllen skipsverft. Som nevnt hadde han (selvfølgelig) gått i lære hos Jens Leire.
Kristian Andreassen (1819-1907) var skomaker. Han fikk trolig kjøpt båten av Jens Leire ca 1860. Ved siden av alminnelig bruk fraktet Kristian mye ved i den, dessuten fraktet han til stadighet makrell til byen. Til tross for denne harde bruken, som utvilsomt førte til en del slitasje, fikk ingen andre lov til å røre båten. Men hver gang Kristian rodde eller seilte inn til Høllen for å gå i kirken søndag formiddag, tyvlånte hans barnebarn i Høllen den, og flere av dem har selv fortalt hvordan de og vennene deres moret seg under seil på fjorden i sterk vind.
Da Kristian var død, overtok ”Mesteren” båten og brukte den uærbødig nok til ”altmuligbåt” på verftet; den ble ”Vervesladd”. Men seilingen på fjorden i den etter hvert sjeldne farkosten fortsatte, og mange eldre folk i bygda kan fortelle morsomme historier om det den dag i dag. I 1936 kom den på oppfordring til Sjøfartsmuseet, hvor ”Vervesladden” nå vekker oppsikt pga sin særegne fasong.
Mål: 4,54 X 1,94m eller 14,47 fot. Kun 6 brede bord i bordgangen.

B) Bernt Antonsens båt
Denne båten er i Søgne museum eie og befinner seg i lager på Langenes skole. Den stammer fra Børøya og tilhørte Bernt Antonsen. Båten ble bygget i 1908 av Henrik Larsen Opigard på Eig (1842-1926) på Verven i Lundeelva for Anton Salomonsen Borø (1874-1938). Siden overtok hans sønn Bernt den til han døde i 1985. Hans etterkommere gikk med på å overlate den til Søgne historielag, som prisverdig nok tok vare på den, den første tiden i en låve.
Anton og siden Bernt brukte båten til all slags fiske og frakt. Hans søster fortalte at Bernt hegnet om denne båten ”som en fin frue hegnet om sin skjødehund”. Tradisjonsbæreren Helge Pettersen fra Langenes fortalte at dette var nokså typisk; mange av dem som hadde slike båter stelte dem så fint og holdt dem så rene at ”de konne ede graud av de”. Bonde- og fiskerkonene forarget seg nok mang en gang over at vedlikeholdet av huset kom i annen rekke og at mønebordene, som så sårt trengte et malingsstrøk, alltid ble forsømt til fordel for ”Båden”!
Roar Rolland Hansen tegnet båten til Bernt i 1956, resultatet fins i Norsk sjøfartsmuseum (tegning nr 1290), men den er unøyaktig på den måten at antall bord på tegningen stemmer ikke med originalen. Dessuten kunne han godt ha dokumentert skroget mer og ikke bare riggen.
Båten er også verdifull på den måten at den stammer fra en annen båtbyggertradisjon enn Jens Leire-typen; det er all grunn til å tro at opigardsfolk hadde sin egen stil. I hvert fall er det ukjent at noen av dem har vært læregutter hos Jens Leire. Den er dessuten smalere enn Jens sine båter, noe som passer med teorien og Storakers opplysning om bredden.
Mål: 4,80 X 1,92m eller 15,29 fot. 9 bord i bordgangen.

C) Abraham Byremos båt
Første gang jeg så denne båten, var i 1986. Noen dager senere kom jeg igjen sammen med den gamle båt- og modellbyggeren Arne Sangvik (1901-87) fra Søgne. Han hadde i lang tid arbeidet sammen med ”Mesteren” i Høllen og konstaterte med en gang at dette var en ”Lundeelv-båt”, etter all sannsynlighet bygd av Jens Leire. Ren eik med einernagler og den typiske runde formen – her var det ingen tvil. At den skulle stamme fra Flekkerøya, bekreftet dette.
Ved en senere henvendelse til Vest-Agder fylkesmuseum/Kristiansand sjøfartsmuseum med forespørsel om opplysninger om den båten de hadde av ”Søgne-typen”, fikk jeg dette svaret, datert 17. april 1990:
”Vedr. Eigebåder – bygd i Søgne 1870-71
Jeg refererer til telefonsamtale i dag vedrørende ovennevnte. Den båten du nevnte vi har her på museet er også en eigebåd – ”Lillebåd – Fiskebåd” bygd på Ytre Flekkerøy ca 1850.” Jeg skrev så tilbake og betvilte byggestedet. Ved en senere henvendelse fikk jeg opplyst fra museet at den var innlevert for lenge siden av forhenværende direktør på Christianssands Bryggeri, Carl Christiansen.
Snart var jeg i kontakt med Christiansen, som kunne fortelle følgende:
Båten ble gitt Kristiansand sjøfartsmuseum ca 1936 med fullt utstyr. Han hadde mange gode minner om båten og var svært glad i den. Den seilte svært godt, sa han. Av Christiansen fikk jeg siden en stor egenprodusert tegning, bilde av båten under seil ved Kinn og Christian Nielsens profesjonelle tegning, som han utførte for museet i 1960.
Videre fortalte direktøren at hans far Otto Christiansen (1889-1971) hadde kjøpt den til ham i 1932 i Rona i Randesund for 80 kr; prisen ble slik fordi han skulle gi ei krone for hvert år båten ifølge eieren hadde eksistert. Otto Christiansen ville gi sønnen nettopp denne typen fordi han selv hadde hatt en slik å seile med i sin ungdom. Det ble også opplyst at båten etter overleveringen hadde blitt liggende på et lager i Dronningensgt et sted. Kort tid før min henvendelse hadde Christiansen oppdaget at båten hadde overlevd krigen og befant seg i god forvaring på Kongsgård, men at seilene nå var borte.
Via kontakter på Flekkerøya fant jeg ut at datter til Abraham Olsen Mæbøe hadde solgt båten etter at han var død. For å unngå forveksling gikk han under navnet Abraham Byremo. Godt på sporet fant jeg fram til hans dattersønn, konditor Thomas Larsen, Valhallagt 60 i Kristiansand, som ble svært overrasket over at båten ennå eksisterte og over muligheten til å se den igjen. Han fortalte at bestefaren hadde vært svært glad i båten og at han selv hadde mange gode minner fra seilturer. Raskt ble det arrangert en ”båtvisitas” med bryggeridirektøren og konditoren, som ikke hadde truffet hverandre før. Men de hadde et felles godt minne: båten! Samtalen ble livlig, for det var nesten 60 år siden Larsen hadde sett den.
Abraham Byremo var født på Flekkerøya og levde fra 1851 til 1932. I 1879 ”begav han sjøen” for å gifte seg med sin Anne Tomine fra Kjære. Han er oppført som ”ungkar og matros” i kirkeboka, hun som ”pige”. Året etter kom deres eneste barn, Baroline.
I 1900 er familien oppført slik: Abraham var fisker, kona levde av ”Husstel og skredderarbeid” mens Baroline levde av ”Husstel”. Dette året hadde de ingen utsæd, husdyr eller høns, men frukt- og kjøkkenhage. Eiendommen var kun på 0.02 Mark. Tydeligvis måtte de streve for å holde det gående.
Etter all sannsynlighet kjøpte Abraham båten brukt av en annen på øya i 1879; jfr. Christiansens opplysning om at Baroline hadde sagt til hans far at den var ca 80 år gammel. Abraham hadde brukt den til sitt makrell- og hummerfiske. Eldre folk på østsiden av Topdalsfjorden hadde mang en gang kommet med kommentarer overfor Larsen om tiden da hans besteforeldre kom for fulle seil inn fjorden for å besøke Baroline. Selv i 1920- og 30-årene hadde det vært litt av et syn, sa de, ifølge ham. Båten var utstyrt med klyverseil.
Mål: 4,86 X 2,02m eller 15,49 fot. Høyde: 0,65m med åtte bord i bordgangen. Sannsynligvis bygd ca 1860; åpenbart etter ”typeforandringen” 1856.
Andre spesifikasjoner: bordgang i eik, kun 15mm, jfr. båt B. Tofte 4,5 X 24cm i eik, altså ikke gran som Storaker skrev. Tofte-kne 4cm i eik. Esing 4 cm i eik. Ikke opprinnelig langskips tofte i furu, satt inn 1933, iflg. Christiansen. Spanter 4cm over nakker, 6cm i eik. Kjøl og stevner 7cm på det smaleste, i eik.

D) Erik Simonsens båt
Denne båten står i Norsk sjøfartsmuseums magasin. I 1990 var dette et stort telt mellom Bygdønesveien nr 33 og 35. Men da jeg besøkte museet året før for spesielt å se på ”Vervesladden”, ble jeg ikke gjort oppmerksom på at det var en annen båt av samme type der. Via etterlatte papirer fra ovennevnte Brun Moe kom jeg under vær med dette og sendte brev til konservator Johan Kloster. I brev av 25. april 1990 bekreftet han mistanken og at Norsk sjøfartsmuseum visste så godt som ingenting om den: ”Båten er kommet indirekte til vårt museum og vi har få opplysninger om denne. Det antas at båten er kommet fra Flekkerøya.”
Via folk på øya kom jeg så i kontakt med Torvald Simonsen, f. 1915, bosatt i Lillesand. Han ble svært begeistret, for han visste ikke at båten eksisterte! Simonsen kunne fortelle at han hadde arvet båten i 1936 etter sin bestefar, los Erik Simonsen (1841-1936). Han var fra Skålevig og eide den til han var 96 år gammel. Da hadde han hatt båten i hele 67 år!
Losen hadde brukt båten til fisking og som losbåt ved siden av skøyta. Han var en ”uvøring” og hadde dradd inntil fem mil av land med den. Kullseilt hadde han gjort fire ganger. Siste gangen, da han var 87 år gammel og på vei hjem fra byen, hadde vinden fått for mye tak. Han klarte da ikke å rette den opp igjen og kantret. Han hadde tatt tak i kjølen og blitt liggende slik til Tomas Olsen Skålevig kom og berget ham. Denne hadde ligget og fisket bak en holme. Da var den gamle losen helt utmattet, til tross for sine kjempekrefter. Men Simonsen hadde forlangt at redningsmannen skulle ta båten hans på slep – i det været!
Det ble en hard tørn, for Simonsen var aldri den som gav seg. Da de kom inn mot stranda, gikk losen rett på vann og dukket under båten for å berge mast og seil før de dro den inn på grunna.
Som allerede antydet, var denne båten Simonsens øyenstein i alle år. Flere som kjente ham, har bekreftet det, og det var akkurat dette uttrykket som ble brukt. Ingen andre fikk lov å røre båten, heller ikke da losen ble meget gammel. Siste året han levde, var han så krank at han brukte fire og en halv time på det lille stykket fra huset sitt (bruk nr 19) til han fikk kravlet seg om bord i båten, og der ble han hele dagen. Etter hvert ble familien så redd for ham at de ”stjal” storseilet for å hindre ham i å komme ut på sjøen. Ro kunne han ikke lenger. Men tror du ikke Simonsen – en måned før han døde – klarte å komme seg til byen og fikk kjøpt seg et nytt!
Torvald Simonsen fortalte om gode barndomsminner fra båten. En gang hadde han vært med faren og bestefaren ut i den for at losen skulle borde en engelsk dampbåt. Etter hvert ble det slik sjø at de ikke kunne komme inntil damperen. Losen hadde da sagt til Torvalds far at han skulle seile så nær som mulig. Han ropte til engelskmennene at de måtte kaste ut et rep. I det ”Søgnebåden” passerte skutesida, grep den gamle mannen på ca 80 år tauet og klatret om bord i bare armene. Det stod masse folk langs rekka, og de ropte begeistret og klappet for losen som gjorde noe som selv en ungdom ville ha hatt problemer med.
Torvald Simonsen fortalte også at han og broren Sverre, f. 1907, en gang hadde tatt båten uten lov. Fristelsen for å gå ut å skyte alker hadde blitt for stor. Men hundre og ett var ute da Sverre kom til å fyre av et vådeskudd som gikk rett gjennom skutesida! Det ble et stort hull rett ved festet for tofta, på styrbord side. Livredde tettet de hullet sirlig med sement og glattet over med tjære. De gikk på nåler noen dager, men heldigvis merket den gamle svaksynte mannen ingenting.
Torvald Simonsen hadde ikke losens krefter og da heller ikke evnen til å glede seg over båten på samme måte. For å gjøre den greiere til eget bruk, rev han ut fiskeparken og tjæret over. Ytterligere avsmak på arven fikk han da han en gang hadde invitert ei ung dame med ut for å seile. Men snart ble det vindstille og ”dammane bleiga”, så de måtte ro den tunge båten hjem. Og dama, hun gjorde det slutt.
Året etter ble ovennevnte Reinhardt Abrahamsen redningsmannen da han kom og ville kjøpe båten, som var den siste på øya. To andre eksisterte riktignok, men de hadde stått sin tid ut og lå nedsøkte i ei søylebukt. Den ble solgt for kr 50. Et par år etterpå fikk Abrahamsen hjelp av sin venn Brun Moe og sendte den til Oslo. Før det hadde han reparert den litt som han beregnet seg kr 15 for, og frakten til Tollbubrygga kom på kr 3. Alt utstyr ble bundet fast – seil, mast, årer, krabbe osv. Båten ble sendt med Bergenske dampskipsselskap til Norsk sjøfartsmuseum 18. des. 1938.
Mål: 4,82 X 2,02m eller 15,42 fot. Høyde målt innvendig på kjøl til overkant av rekke ved midtspantet: 0,64m.
Vi ser her at båt C og D er nærmest identiske. Begge er 2,02 brede og det skiller fire cm på lengden. Forskjell i høyde er bare en cm. Det kan være tilfeldig at båt C har åtte og at båt D har ni bord i bordgangen. Åpenbart er de laget på samme sted og omtrent samtidig. Jens Leire peker seg av disse og mange andre grunner soleklart ut.
Som det er gått fram, gjorde jeg en god del nødvendig og spennende ”detektivarbeid” for 12-15 år siden i et forsøk på å finne ut mer om ”Søgnebåden”. En god del ble publisert i ”Flekkerøy historielags årsskrift 1992-93”, s. 122-139. Den interesserte henvises til denne artikkelen.
Arbeidet resulterte bl.a. i at det i 1995/96 ble laget en rekonstruksjon i Søgne kystlags regi, som nå er i lagets eie. Det var byggmester/båtbygger Stig Drange, Søgne, ved Kystverkstedet som stod for arbeidet. Dette ble finansiert ved offentlige midler.
Drange gjorde et meget godt arbeid, og av den grunn fikk vi anledning til å teste ut båttypens forskjellige egenskaper, kjente, påståtte og ukjente. Selvfølgelig var det et nederlag at eika ble importert fra Sverige! Men den som måtte være interessert i å prøve båten, ro den, seile den etc., kan henvende seg til Søgne kystlag, avd. Lastad, som er vest i bygda. Se adressen i bladet ”Kysten”.
Det var Bernt Antonsens båt som ble rekonstruert. For lettvinthets skyld ble den hentet til Dranges verksted.

Forholdet ”Søgnebåd” – ”Listerbåd”
Gjert Gundersen, ”Listerbåden”s far, oppholdt seg i Søgne i fem år før han dro videre til vestfylket for godt. Ifølge Sundt kom han fra ”Jondalens sogn i Hardanger” og bosatte seg på Ore på Lista – dette var ”i krigens tid eller kort derefter”, dvs. etter 1814. Derfra flyttet han til bruk 22 på gården Tangvall i Søgne, hvor han bodde i tiden 1821-26 (iflg ”Søgneboka II, s. 445; Sundt sier imidlertid at han først flyttet ”ved året 1830” videre til Tjørve. Om ham forteller Storaker:
”Om Gjert Gundersen, Listerbådens fader, veed man at berette, at medens han boede på Tangvald her i sognet lod han bygge en hel del Hardangerbåde eller sjægter. Afsætningen var nok mindre god. Her findes endnu en ”karmslæde” han har forfærdiget. Ligeså lod han arbeide en mængde violiner til salg. Efter sin bortflytten til Lister [han kjøpte bruket for 340spd og solgte det for 500.] var han ofte her for at indkjøbe materialer: bord, krumlast, kjøltræer, stevner. Det ser ikke ud til, at han har haft nogen indflydelse på bådebyggeriet her.”
Søgne-tradisjonen bekrefter altså ikke Sundts opplysning om at ”der boede stort geni i ham.” Den som vil vite noe mer om Gundersen, kan lese Sundts bok ”På havet” (1976-utgaven, s. 229ff.) Her ser en også at da ”Listerbåden” hadde hatt sitt gjennombrudd, omtalte listerlendingene sine tidligere bruksbåter av eik uærbødig nok som ”huggestabber” (s. 235.). Dette bekreftes for så vidt av to landskjente båtfolk, Arne Emil Christensen og Gøthe Gøthesen. Om båtene av ”Søgnetypen” skriver førstnevnte at ”båtene er .. robuste, tunge, usedvanlig brede, med god kjølskarp og voldsomt utlagt mot endene.” (”Båtbygging i Agder-fylkene i eldre tid” i ”Agder historielags årsskrift” nr 52, s. 5.) Gøthesen forteller på sin side at ”I båthallen ved Norsk sjøfartsmuseum står en 15 fots ”lillebåd” fra Søgne som er usedvanlig bred og bomsete”. Om den tilsvarende på Vest-Agder fylkesmuseum heter det imidlertid at den er ”velformet og velbygget, rundgattet, tung og bred.” (”Norske båter bind 1. Skagerrakkysten”, s. 29.)
Ingen tviler på at Gøthesen har greie på båter, men her bommer han. Han må gjerne mene at båttypen er bred og bumsete, men da må dette gjelde begge disse to eksemplarene og ikke bare det ene. ”Vervesladden” er målt til 4,54 X 1,94m og båten i Kristiansand er 4,86 X 2,02m. Den siste er altså 32 cm lenger og 8 cm bredere, dvs. her er greit samsvar og så godt som samme forholdstall mellom lengde og bredde.
Det var Storaker og Sundt som gav Jens Leire æren for å ha utviklet denne båttypen i 1856. ”.. han lod Østlandsbådens form undergå størst forandring”, heter det. Ingen av de andre båtbyggere i bygda laget heller båtene sine så brede som Jens. ”Man kjendte Østlandsbåden [båt av Grimstad-typen] og skøiterne godt og fandt sig idethele vel tilfreds med dem; men en ting syntes det, at man jevnlig havde at udsætte på dem:
de slog så hardt i søgang.
Nuværende bådebyggere fortælle, at allerede deres besteforældre vare opmærksomme herpå og talte tidt om, hvordan man skulde kunne undgå dette. Men der blev ikke gjort forsøg dermed før, som sagt, for 10 år siden. Da begyndte man at bygge dem skarpere end før [spissere i begge ender] og gav dem et noget større spring [krumning fra stevn til stevn]. Derved opnåede man sin hensigt: båden skar sig meget lettere gjennom vandet og slog ikke derimod som Østbåden. Det vil af dette sees, at Søgnebådens form står mellem Østbådens og Listerbådens, dog så, at den ligner den første mere end den sidste, da den på temmeligt nær ikke er så skarptbygget eller har så stort spring som denne ...”
Videre skriver Storaker: ”Af Listerbåde findes en enkelt her i sognet .. Det spørgsmål må derfor ligge nær, hvorfor ikke vedkommende fiskere hellere holde sig til den anerkjendte og langt billigere Listerbåd.” Han forteller at han på direkte spørsmål om dette ”atter og atter” hadde fått samme svar:
”Man lider ikke at blive våd.”
Dette var fordi ”Søgnebåden ligger høit, Listerbåden lavt på vand. [Førstnevnte er jo svært bred og flatbunnet i forhold.] Man har derfor sagt, at når man i Søgnebåden kan hjælpe sig med ørekarret, for at holde den lens, må man bruge et par pøse i Listerbåden.”
Ifølge Storaker var prisen på ”skjægter” i Grimstad 9-12 spd. men den på en ”Søgnebåd” var ”mindst” eller ”omkring” 25 spd. Den nøyaktige pris på ”den langt billigere Listerbåd” har det ikke lyktes meg å finne.

Seilegenskaper
”Man indrømmer forøvrigt, at denne båd [”Søgne-båden”] står meget tilbage for Listerbåden i seilads,” heter det hos Storaker.
Ingen vil bestride det. Vi kan her nevne at under landsregattaen i Stavanger i 1868, der noe av hensikten var å finne fram til egnede bruksbåter, deltok båtbygger Jens Fladen fra Høllen (fra bruk 59; 1835-1897). Sannsynligvis hadde han bygget båten sin selv. Han deltok i klassen for ”makrellbåter” og da sannsynligvis med en båt av ”Søgne-typen”. Den var 24 X 10 fot. For bygningsmessig utførelse og for sjødyktighet fikk den høyeste karakter, men ble forbiseilt av en del ”Listerbåder” under konkurransen. Dessverre kjenner vi ikke til at noen deltok med en mindre utgave av samme.
Det var forresten til denne regattaen Bjørnson skrev sangen som begynner med ”Den norske sjømann er et gjennombarket folkeferd” og som vakte stor jubel.
Nevnte Brun Moe skriver i sitt notat at ”jeg har hørt av min far i guttedagene at Flekkerø-båten (Leire-båten) tross sin tilsynelatende brede trygghet, ikke var helt ut til å stole på under seilas. Den skulle ha lett for å skjære sig under, når den ble krenget over en viss vinkel. Dette fikk jeg bekreftet av Reinhard [Abrahamsen] idag. Han sa at båten var farlig ved det, at når den kom under vann med fore-tollene (foran seiltoften) var det ikke mulig å få den op igjen.”
Vi ser at kristiansanderen Brun Moe bruker Flekkerø-båt og Leire-båt som synonyme begreper. Det er interessant. Selvsagt er det vanskelig å avvise opplysningen om en farlig krengningsvinkel. Imidlertid understrekes det fra alle jeg har vært i kontakt med av dem som er navngitt i artikkelen at ”Søgnebåden” var en god seiler. Det bekreftes også samstemmig av en god del andre eldre folk i Søgne og på Flekkerøya som opplevde båttypen i sin barndom.
Tilbake til det med ”farlig”: hadde disse båtene lett for å kullseile? Nei, det tror jeg ikke, og det er heller ikke det Brun Moe vil si. Ingen nekter for at det kunne forekomme, båten hadde slett ikke noen dyp kjøl. Folks seileregenskaper og ikke minst oppmerksomhet spilte jo også en vesentlig rolle; det er ikke sikkert at en kullseiling bare er båtens skyld. I ”Årsskrift nr 1 for Flekkerøy historielag side 79 kan vi lese om ulykker på havet. Det er tragisk lesning, og flere omhandler nettopp kullseiling. Om ulykken ved Sudreholmen i 1861 heter det at siden det var sterke kulingkast ”tok de mellombåten.” Dette vitner om tillit til denne båttypen. Nevnte Erik Simonsen hadde bare kullseilt fire ganger på 67 år. Han kunne som sagt gå fem mil av land, og når han skulle lose, var det jo som regel uvær. Kunne vi således regne ut ”kullseilings-hyppigheten”, blir tallet fire i den forbindelse sannsynligvis mindre enn en tusendels promille.

Konklusjon
Hemmeligheten med ”Søgnebåden”, hva den hyppige anskaffelsen og bruken på Flekkerøya angår, er trolig en kombinasjon av følgende: båten hadde god lasteevne og var solid. Håndverket var skikkelig og samvittighetsfullt utført. Materialene var overmåte gode. Den som skaffet seg et eksemplar, hadde båt hele sin levetid. Dessuten gav den en følelse av trygghet – for kona som var hjemme mens mannen var på sjøen; for mannen når kona overtok båt og fangst for å ta den til byen. Både fiskeren og fiskerkona kunne sove trygt.
Konklusjonen må derfor bli: godt håndverk fra Søgne gav trygghet og vekst på Flekkerøya – og mange andre steder!


KILDER:
Folketellingen på Flekkerøya i 1900, Statsarkivet i Kristiansand (SAK)
Kirkebøker for Oddernes, SAK
Mannskapsrulle for Kristiansand, SAK
Sundt, Eilert: ”Om husfliden i Norge” (1867; 1975-utgaven, side 32ff og 105)
Do.: ”På havet” (eg. artikkelsamling 1861-; 1976-utgaven, s. 229ff.)
Se også den verdifulle artikkelen: Kristiansen, Thor. og Ranveig Fidje: ”Båtene som ble brukt på Flekkerøy 1850-1900” i: ”Flekkerøy historielag. Årsskrift nr 1, 1990-91, side 131ff. Her kan en se hvordan de båtene som her er omtalt, ble innredet og hvor utstyret ble plassert.
Båtbygging i Lundeelva omtales på en skjønnlitterær måte i
Lunde, Peter: ”Målet i Søgne. Et egdsk bygdemål”, 2. utg. 1968, s. 32ff
og i
Scott, Gabriel: ”Storebror”, Gyldendal 1934, side 271ff.
Jfr. også min artikkel om dette emnet i ”Flekkerøy historielag. Årsskrift nr 2, 1993-93”, side 122-139

BILLEDTEKSTER:
1 ”Vervesladden” slik den stod i Norsk sjøfartsmuseum 1990. Foran: Akterenden med vadhorn

2 Do.: Baugen

3 Båtkjenneren Arne Sangvik med Bernt Antonsens båt, lagret i låven på Danevad, Søgne

4 Bernt Antonsen en fin dag i båten sin i Børøybukta

5 På dette bruket på Tangvall bodde Gjert Gundersen

6 Søgne-læreren Joh. Th. Storaker som samarbeidet med Eilert Sundt

7 Mæbø ca 1915 der eikebåtene fra Søgne ligger på rekke og rad. Et annet bilde tatt omtrent samtidig viser at bak skøyta ligger der to til. På de fleste eldre maritime bilder fra øya ser vi slike båter

8 Fra Jens Leires bu. Hull til einernagler av forskjellig tykkelse, klare til bruk

9 Jens Leire, ”kongen” blant Søgnes båtbyggere

10 Jens Leires bu ved Lundeelva, som ennå står. Hans oldebarn Didrik Ditlefsen, f. 1897, ved døra; hans bestefar Bent Jensen drev båtbyggeriet fram til ca 1915

11 Bordkledningen på Erik Simonsens båt, yttersida

12 Erik Simonsens båt slik den lå på lager i Norsk sjøfartsmuseum 1990; akterenden

13 Torvald Simonsen, Lillesand med en modell av ”Søgnebåden” 1990

14 Artikkelforfatterens datter Siv Helga, f. 1984, i Abraham Byremos båt, slik den lå på Kristiansand sjøfartsmuseum i 1986

17 Do.!

15 ”Båtvisitas” på Kongsgård 1990: to senere eiere av Abraham Byremos båt. Thomas Larsen, t.v. og Carl Christiansen

16 Abraham Byremos båt under seil innenfor Kinn i Kristiansandsfjorden ca 1933. Den ene om bord er Carl Christiansen

Vest-Agder fylkesmuseum hat en oppmåling av denne båten av den berømte danske oppmåler Chr. Nielsen, Kronborg museum fra ca 1960 (redaktøren)

Visninger: 988

© 2017   Created by Niels Damgaard.   Drives av

Skilt  |  Melde om et problem  |  Tjenestevilkår